Aurland

Vi reiste til Bergen 30. mars, og bestemte oss for å overnatte et sted på veien. Valget falt på Aurland.



Det er alltid morsomt å bo på et nytt sted, selv om det bare var for en natt og det blåste nordavind fra alle kanter - så snart vi hadde fått i oss litt mat, "besiktiget" vi stedet. Siden det var lørdag kveld, var ingen butikker åpne, men det fantes noen spennende forretninger der, som jeg kunne tenke meg å besøke ved en senere.

 

Rorbuene på Vangsgården gjestgiveri   


 
        Utsikten fra Rorbua

Tatt fra bryggen, hvor store cruiseskip iblant legger til.


Aurland kirke

Gammelt møter nytt (se gråsteinsmuren til høyre)


Du har vel hørt om Aurlandsskoen? Da jeg var ung, måtte alle ha Aurlandssko. Ingen tenkte over at skoene ble laget i Aurland.

Det var det jeg fikk med meg av tettstedet Aurland. Neste gang får jeg kanskje muligheten til å reise med Flåmsbanen - den skal være en opplevelse i seg selv. For vår del bar turen videre til Bergen tidlig neste morgen.

Ny hjemmeside!



Da har jeg fått egen blogg - på ny hjemmeside :)

Har du lyst til å følge meg videre, finner du meg her: www.jane-mysen.no

 

Jeg ønsker dere en fortsatt god vinter! 

  • Publisert: 08.01.2012 @12:53
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 16

Mitt siste blogginnlegg

Da har jeg bestemt meg for permanent å avslutte bloggingen. Jeg føler meg ikke fortrolig med det - ikke har jeg tid heller.

Åpner ny hjemmeside 1. desember, så ønsker du å følge meg videre, finner du meg på www.jane-mysen.no

Prøvde for et par år siden å føre dagbok på hjemmesiden min - det har jeg tenkt å gjøre nå også, kanskje ikke med en gang, men sånn etter hvert. Eller kanskje jeg lager en egen blogg der inne :) Har visst prøvd det en gang før også, og nå her - så vi får vel se hvordan det går :)

I disse tider holder hjemmesidedesignet på å utarbeides, er veldig spent på hvordan det blir til slutt. Liker å bruke rødfargen jeg har hatt på hjemmesidedesignet og bloggen, mulig den føres videre. Den har blitt en del av varmerket mitt, føler jeg.

Ønsker alle som kikker ennom en riktig fin førjulstid, og en god jul, og et godt nytt år.


Gode tanker fra Jane

  • Publisert: 20.11.2011 @15:34
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 8

Hvorfor jeg skriver?

 

Det kan du lese om på NorskeSerier-bloggen i dag :)


Utsikten fra kontoret mitt når det er snø ute.
 I år lar Kong Vinter vente på seg,
men håper det ikke blir altfor lenge til han kommer!

 

Ha en fin dag!

  • Publisert: 16.11.2011 @10:09
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 14

Noen steder ser det ut som en krigssone ...

Det er mye skog på Hadeland, og i området hvor jeg bor står grantrærne så tett at det noen steder er ufremkommelig.

Jeg elsker granskogen. Den hvisker og snakker til meg, når jeg rusler med Connie og fotoapparatet. En kvinne sa en gang til meg at jeg skulle lytte til trærne - de har opplevd mye, og er rike på erfaringer. Etter det har jeg blitt ekstra vàr for gransuset.

Små grantrærbarn har vokst seg store i løpet av de tredve årene jeg har gått her. Et grantre vokser en halv meter i året, sies det. Det er trist når jeg finner dem slik.

Jeg er klar over at dette er naturens gang - vind, kulde, snø og væte gjør sitt til at skogen faller. Men vi burde være flinkere til å utnytte ressursene. For bare i området rundt meg ligger det nok flere hundre trær og råtner.

Noen steder ser det ut om en krigssone.


                                Her er det veldig fuktig. Treet har et sår i siden og har bøyd seg etter bakken.


I det som står igjen av dette treet, har det vært hakkespett på ferde. 
Den har nok blitt mett mange ganger på stokkmaurene i denne stammen.


Denne er delt på midten! Røttene er sterke, men det kan nok hende dette treet velter til vinteren.


For det meste er skogen frodig og grønn, og over seiler skyene.

Jeg liker mangfold, og det kan være like fint å rusle mellom halvdøde trær, som blant de mosegrønne. Når skogen blir høy, slipper ikke lyset ned til vegetasjonen på bakken, som blir naken. Om våren ligger det likevel store tepper med hvitveis mellom de veltede trestammene, og når sommeren kommer for fullt tar bregnene over. For det er slik det er i naturen - det er alltid "noen" som tar over og drar nytte av.

  • Publisert: 09.11.2011 @20:39
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 12

Angeya er død, men minnene lever

Islandshestene får norrøne navn og blir gjerne oppkalt etter hva slags gemytt de har, utseende eller noe annet som særpreger hesten.

Angeya ble oppkalt etter en av Heimdalls ni mødre. Heimdall er vokter av Bivrost, som er regnbuen, veien mellom Åsgard og Midgard / Jorden og Himmelen.

Angeya var livlig og våken, med en krusete, litt morsom pannelugg. Det virket nesten som om hun skiftet farger etter vær og humør.

Ingen av Iselins hester har hatt mer "motor" enn Angeya. For meg så det iblant ut som rene rodeoen ute på tomta, før de kom seg av gårde, og jeg beundret Iselin, som klarte å bli sittende i salen.

I begynnelsen pleide jeg å være med på rideturene deres. Jeg gikk med Connie, nøt natur og samspillet mellom mennesker og dyr.

Visste du forresten at når man først har fått en islandshest ut fra Island, kan den aldri komme tilbake? Islendingene er flinke til å verne om rasen - er redde for sykdom osv. At de også avler på hest for kjøttets skyld, skal jeg ikke skrive mye om her. For oss, som lever så "nær" hesten, er det ufattelig at noen kan orke å spise hestekjøtt. Det samme synes høvdingen Åsmund i "Utvalgt av gudene". Han var bare nødt til å synes det samme som meg når det gjaldt den saken.  

 

Livet med Angeya var som et eventyr for Iselin. Jeg kunne nok stå med klumpen i halsen når hun etter hvert red ut i skogen på egen hånd, men samtidig følte jeg meg trygg. Om Angeya hadde mye fremdrift, var hun kald i hodet. Det er etter min mening den viktigste egenskapen en hest må ha.

For to år siden reiste vi med Angeya for å bedekke henne. Hun hadde det fint, gikk på beite sammen med flere hopper med føll, og vi kunne se at hun koste seg.  

Etter flere år, snudde eventyret og ble til å bli et mareritt. Iselin fant Angeya død på beitet!

Verden raste sammen for datteren min i løpet av noen sekunder, og jeg som mor fikk kjenne på smerten det er å se ens eget barn oppløses i sorg.

Angeya hadde vært den hun ofte oppsøkte når hun var lei seg. Angeya var på en måte hennes andre mor eller beste venninne, og nå var hun død!

Det var et grusomt syn som møtte henne der på engen. Blant blomster og grønt gress, lå en oppblåst hestekropp med stive bein og vissen pannelugg. Fluene krabbet rundt i øynene, som var innsunkne og blasse.

Nå har det seg slik at Iselin er en av toppbloggerene på hest.no. Hennes store lidenskap er fotografering og filming. I sorgen laget hun en minnefilm for Angeya. Finn frem noe å tørke tårer med, for jeg kan love deg at denne filmen vil røre ved det innerste og mest følsomme i hjertet ditt.

Samtidig går livet videre, det gjør det også for Iselin. Hun har nye hester som hun kan øse sin kjærlighet over. Men Angeya vil hun aldri glemme.

 

 

Det blir sagt at sorg er straffen for at man har fått lov å elske. Hva tenker du om det?

 

  • Publisert: 04.11.2011 @13:39
  • Kategori: Hester
  • Kommentarer: 8

Ferdig illustrasjon på Flammedans 45


Her er den ferdige illustrasjonen på Flammedans 45

Illustratør: Anders Kvåle Rue

 

Hva synes du om illustrasjonen?


  • Publisert: 03.11.2011 @18:29
  • Kategori: Flammedans
  • Kommentarer: 6

Om å finne inspirasjon

Jeg blir ofte stilt spørsmålet: - Hvor finner du inspirasjon?

Inspirasjonen lever i meg hele tiden. Muligens fordi jeg evner å glede meg over de små ting i hverdagen.

Når jeg kikker ut av vinduet og ser fugler som hakker i fett og meiseboller, blir jeg fylt av glede.
Et grantre med skarpgrønne nåler eller bjørkeblader som springer ut og blir irrgrønne før høsten farger dem gule, brune og røde, føler jeg en inderlig tilfredshet.

Døtrene mine inspirer meg, bare det å tenke på dem, gjør meg glad. Jeg kjenner også kjærlighet når jeg tenker på barnebarnet mitt Minken, som er blitt ett år og er  verdens herligste.

Jeg inspireres av de gode følelsene jeg kjenner når jeg tenker på samboeren min som ikke ønsker meg annet enn godt, og foreldrene mine som stadig ringer og spør hvordan det står til. Det gir inspirasjon å kjenne at man kan elske og bli elsket. Søsknene mine inspirerer meg, og jeg er så heldig å ha fire av dem. Herlige mennesker som er mitt hjerte nær.

Så er det Connie, min beste venn og turkamerat. Hun er syv år nå, og vi har gått hundrevis av mil sammen ? på fjellet, i skogen, ved sjøen og i byer på forskjellige kanter av landet. Vi har gått i solskinn, regnvær, vind og snøvær, opplevd natur som er så vakker at man kan miste pusten av mindre.

Det finnes ikke noe bedre enn å stikke nesen inn i pelsen hennes når jeg er lei meg og trenger trøst. Ord trengs ikke, jeg kan kjenne at hun vil meg godt, at hun er like glad i meg som jeg er i henne.

Vi har seks katter som alltid kommer meg malende i møte.  Når jeg stryker den myke pelsen deres, blir jeg nok en gang fylt av inspirasjon.  Det skjer også når jeg står og lener meg til gjerdet og ser på hestene, som datteren min steller med kjærlig hånd.

Jeg har noen gode venninner, som aldri glemmer meg når det skal arrangeres noe, enten det er en fest eller bare å sitte sammen med et glass vin og snakke. Inspirasjonen kommer når jeg ler sammen med dem, eller har alvorlige eller dype samtaler.

Livet har mange nyanser, og jeg finner inspirasjon også hos dem som ikke er glad i meg. I dem som gjør det de kan for å påføre meg smerte. Det er interessant å prøve å sette seg inn i andre menneskers tanker og væremåte ? Det skaper et ildfullt og innfløkt følelsesliv hos personene i bøkene mine. For motstand kan brukes til noe positivt, hvis man bare tenker seg om.

Akkurat nå sitter jeg foran peisen i en hytte langt inne på fjellet. Connie sover etter en lang tur og et måltid mat, mens jeg nipper til et glass rødvin og ser mørket trykke seg mot vinduene - jeg føler meg trygg og tilfreds med dagen som har gått.

Jeg er glad for at jeg kan la meg inspirere av mørket, ensomheten og stillheten. For som Anna i "Flammedans" sier til barna sine når de er mørkeredde: - Det finnes ikke noe i mørket, som ikke er der nå det er lyst.

Hva virker inspirerende på deg?

 

Det lukter snø!

Nå er det like før snøen kommer - jeg kjenner det med hele meg.

Gradestokken viser jevnt over kuldegrader i skyggen, og jeg nyter å ha vinduet oppe om natten. Hvis jeg våkner, er det lettere å sovne igjen når sengen bader i månelys, synes jeg.

Månen gjør meg godt, den er min venn - når jeg rusler turer om kvelden hender det at jeg i fryd trekker pusten, smiler mot den, og lurer på hvordan jorden ser ut derfra? Liten og blå sier astronautene, det er vanskelig å forestille seg, enda jeg har sett bilder og vet at det er slik. Jorden er mitt hjem, den er stor for meg, en vakrere planet finnes ikke i hele universet.  



Så var det snøen da. Dette hvite pudderet som lander med forskjellig tyngde og størrelse, som tetter veier og legger marken øde.

Jeg bor i et av Hadelands verste snøhull, men når snøen faller, blir jeg glad. Det føles som om den underholder meg, og jeg bryr meg ikke om jeg må måke, verken veier eller tak.

Snøfreseren er en god venn når snøen er tung og våt - uten den kan det hende at jeg hadde snødd inne. Har en snill samboer også da, som synes det er greit å ta i et tak, selv om han er bergenser og har et helt annet syn på vinter enn meg.

Før snøen kommer, er det mye som må gjøres. Den biten kjenner de fleste som bor i Norge til. Det er ikke morsomt å få blomsterpotter eller hageredskaper, som river og spader i freseren!

Så i dag skal blomsterpottene inn, trampolinen skal tas ned, sammen med husken på huskestativet. Jeg gleder meg til det er gjort - da er jeg klar for å ta imot Kong Vinter.

Hva synes du om snø?

  • Publisert: 15.10.2011 @14:05
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 14

Husk fuglene!

 

Den kalde årstiden banker på, det begynner å bli vanskelig for fuglene å finne mat.
La oss ta godt vare på dem i vinter, legg mat på fuglebrettet eller heng opp meiseboller - de trenger oss.

     November 2010 ~ Sidensvans i rognebærtreet utenfor stuevindet mitt.

 Fuglene

Ørnen er fuglekonge, den har et farlig ry.
Blod smaker best dens tunge, den svever over sky.
Så synger snille Henrik fra Eidsvoll Prestegård,
Og lærer oss om fuglene i fine skogen vår.

Og papegøyen sladrer om alt - ditt og datt.
I dammen snadrer anden, den vraker ingen mat.
Den svarte kråka stjeler i furen spilte ert,
men vanskelig man teller de mark den har fortært.

I luften synger lerka, bokfinken i et tre.
På vannet gynger svanen sin barm så hvit som snø.
Så synger snille Henrik fra Eidsvoll Prestegård,
og lærer oss om villfugl og fugl i parken vår.

Og hanen vekker lathans, med røst som en trompet,
og mor si høne klekker et egg, hver morgen ett.
Hvor mange snes forresten er ikke lettvint sagt.
En kunne nesten si det slik at penger den har lagt.

På taket hermer stæren, den hermer hva den vil.
Sin hytte bygger skjæren av pinner i en pil.
Men skogens syngemester er taletrosten nok.
Han i det lille hodet sitt har jo en notebok.

De synger alle fugler, men hver på eget vis.
Selv gamle kirkeugle vil synge Herrens pris.
Så synger snille Henrik fra Eidsvoll Prestegård
og lærer oss om fuglene i fine skogen vår.

Henrik Arnold Wergeland

     August 2011 ~ Traner på Øyerfjellet.

Hva er ditt forhold til fugler?

Ha en fortreffelig fredag!

  • Publisert: 14.10.2011 @08:20
  • Kategori: Blogg
  • Kommentarer: 8
Les mer i arkivet » April 2012 » Januar 2012 » November 2011
hits